psst /p(ə)st/
Morten og boblebadet - Line dater Norge
➡ ♥♥♥ Link: Line elvsåshagen naken
➡ ♥♥♥ Link: https://dating18plus.ru/Rachel1987
Jubel over Jupiter At Line er bra nok som den hun er, det er bransjen tilsynelatende enig i. Våren 2018 var hun programleder i tv-serien Planet Plast, der hun prøvde å finne ut om det er noe vi kan gjøre med det store plast-problemet i havet. Ryktene skulle ha det til at Triana kom til å overraske stort på den røde løperen.
Et eksempel til etterfølgelse for alle norske menn. Denne gangen i en fotsid, kornblå kjole med blondedetaljer i ryggen.
psst /p(ə)st/ - Nå ble det likevel litt ståhei igjen. Selv kan jeg vagt huske venninner som har forsøkt seg på lignende budskap: «Det at jeg har lyst til å slanke meg, betyr ikke at jeg syns du bør gjøre det.
Basert på din tidligere aktivitet hos oss, vil du få annonser vi tror kan interessere deg. Men det gjør jeg altså. For det er noe som skurrer med budskapet i serien. Eller disser, henger eller buler ut, for å bruke noen negativt ladede kroppslige beskrivelser. Jeg skal forsøke å forklare hva. Programleder Line Elvsåshagen blir presentert som gjennomsnittsjenta plaget med uforholdsmessig mange komplekser for eget utseende. Hun er legemliggjøringen av jenta som burde vært mer fornøyd med seg selv. Skylden for at hun er så misfornøyd som hun er - den legger hun først og fremst på seg selv. Her er flere lag med skam. Skam for at hun ser ut som gjør - men også skam for at hun skammer seg. Her er mye å ta tak i - og lite å være glad i virker det som. I samarbeid med Vitusapotek «Line unngår stranda fordi hun skammer seg over hvordan hun ser ut. Nå har hun fått nok av å føle seg dritt. Derfor møter Line inspirerende kroppspositivister, utforsker kropper i alle former og oppsøker utfordrende situasjoner for å bli glad i seg selv - akkurat som hun er. D et er tid for å feire jentekroppen! What's not to love, egentlig? Det høres ut som bursdag og julaften på en gang - budskapsmessig. Det er bare det at serien er grunnleggende uærlig fra starten - og derfor umulig å tro på. Det er ikke deg - det er meg! Som kvinne født og oppvokst i Norge, er jeg selvsagt godt kjent med komplekser for egen kropp og eget utseende. Man oppfatter tidlig hva som anses som et attraktivt ytre - og hvordan man utfra egne forutsetninger og ressurser kan prøve å oppnå noe som nærmer seg et ideal. Og sånn «går no dagan» fra ungdomstid og over i voksenliv. De færreste kvinner opponerer aktivt mot idealene, men noen legger mer energi i optimalisering enn andre - uten å mene at de blir ulykkelige av den grunn. En hel del jenter føler seg dessverre aldri bra nok. Og noen blir alvorlig syke i sin streben etter å nå idealet. Det er selvsagt dypt tragisk. Kvinners evigvarende oppgraderingsprosjekt er et tema som engasjerer alt fra akademia til venninnegjengene. Hvorfor pynter, slanker, fikser og trikser vi - og for hvem? Og for å bli mer fornøyd med egen kropp, vil det ifølge programmets logikk være sunt å utfordre seg selv til å for eksempel gå i truse på kontoret, i tillegg til å møte mennesker som er fornøyde med «de bæra de har fått utdelt» fritt etter Petter Stordalen , og som markedsfører seg selv som kroppspositivister eller kroppsaktivister. Det er unektelig gøy å se på. Likevel oppleves det som relativt fjernt fra det de fleste baler med - nemlig å ikke å være komfortabel med hvordan man ser ut på en helt vanlig tirsdag på vei ut av dusjen, når man i et glimt får øye på seg selv naken i speilet. Vi vet hvordan en perfekt pupp ser ut. Vi har nemlig sett det før. Helt siden vi var små. De fleste unge kvinner scroller oftere gjennom bilder av fitspiration enn de frekventerer svømmehallen. Og ettersom vi alle er innforstått med idealet, kan vi ikke unngå å vurdere andre kropper med det samme nådeløse blikket. Bortsett fra Line Elvsåshagen som påstår at hun syns alle kropper ser helt fantastiske ut - bare ikke sin egen. Selv kan jeg vagt huske venninner som har forsøkt seg på lignende budskap: «Det at jeg har lyst til å slanke meg, betyr ikke at jeg syns du bør gjøre det. Særlig når alle kunne se at jeg var to størrelser større, og med langt mer polstring på utsatte områder enn det hun noen gang ville vært komfortabel med å vise fram. Jeg kunne rett og slett ikke stole på henne. Slik er det med «Line fikser kroppen» også. Når hun i det ene øyeblikket påpeker det hun opplever som problematisk eller uskjønt med egen kropp, får hun tv-seeren til å kikke en ekstra gang i speilet. Komplekser har en lei tendens til å smitte. At hun i tillegg insisterer på at alle andres kropper er så mye vakrere enn hennes egen, blir vanskelig å tro på - selv om vi alle selvfølgelig er strengest mot oss selv. Så hva skal til, da? Serien «Line fikser kroppen» har mange episoder igjen. Hvor den lander er usikkert, men at intensjonene er gode betviler jeg ikke et sekund. Først og fremst syns jeg det er merkelig lettvint å anta at bare man sier at noe er fint - så skal alle tro på det. Det blir omtrent som å tro på julenissen, eller at Dernest syns jeg det er pussig å utelukkende fokusere på kropp, når kroppsfokuset er nettopp det som tar altfor stor plass i unge kvinners liv. Dramaturgisk blir det kanskje umulig å løse, men sannheten er vel at de fleste av oss -også unge jenter, blir lykkeligere av å fylle livet vårt med mer av noe annet, enn diverse kroppsfrigjøringsprosjekter som virker å ha som mål å få mye oppmerksomhet i sosiale medier. Line Elvsåshagen starter serien sin med å kommentere at hun ikke er komfortabel på stranda i badetøy. Kanskje burde hun tatt en prat med den 83 år gamle damen jeg ser hvert år på Nordstrand Bad i Oslo. Hun klatrer opp og ned badestigen med forholdsvis sikre skritt, rett i ryggen, ikledd en smakfull badedrakt. Jeg ser at hun bryr seg om hvordan hun ser ut. Gamle damer gir sjelden blankt faen i sånt, men jeg vet - fordi jeg har snakket med henne der på brygga - at det viktigste for henne er at kroppen funker. At den ikke svikter henne riktig ennå, at den holder litt til - slik at at hun kan gjøre noe av det som gir henne størst glede i hele verden: nemlig å legge på svøm i en litt for kald Oslofjord, enda en sommer.